Under vikingtiden hadde skaldene mange ulike roller i samfunnet. De skulle underholde folket med diktverk i lystige lag, og de skulle lære barna om viktige emner. Moralske dilemmaer, historiske fakta, mytologisk innsikt og geografisk kunnskap ble vevd inn i beretningene deres. Dette bidro til kjærlighet for undring og forståelse hos folket.
Selv om skaldene ble applaudert for sine talenter, var de også fryktet av mange. Et sarkastisk dikt kunne lett skade en persons rykte. Skaldene sto derfor ulike herskere svært nær, og de hadde på sitt vis ganske stor makt. Jarler behandlet som regel skaldene godt, da dette var historiefortellerne som sørget for at deres ettermæle skulle leve videre i evigheten.
Før skrivekunsten kom til Norge gikk fortellingene i arv, fra munn til munn. Disse ble gjengitt etter hukommelsen, gjennom generasjoner. Men da vikingene etter hvert gikk fra hedendom til kristendom ble skrivekunsten mer utbredt. På 1000-tallet begynte skaldene å nedtegne sine fortellinger i latinske bokstaver.
Det er rimelig å mistenke at politiske motiver ligger bak noen av sagaene, og at enkelte tekster søker å fremstille noen på et spesifikt vis. For eksempel å framsnakke en ætt, eller en hersker. Det sies at første del av Sverres Saga trolig ble skrevet med Kong Sverre nærmest hengende over skulderen. Altså delvis diktert av kongen selv! Det skulle sterke nerver til for at en skald ville våge å trosse ham.
Det er et ordtak sier at man skal holde sine venner nær, men sine fiender enda nærmere.
Sverdet er alltid toegget.